Fra barneoppdragelse til BARNEOPPDAGELSE

Kan barna vise oss veiene til følelsene våre?

Små barn er spontane og har ikke lært å kontrollere, kamuflere eller undertrykke følelsene sine. Glede, sorg, raseri, egoisme, kjærlighet, forakt, begeistring – de spiller på hele repertoaret uten å legge bånd på seg. De lar alt komme til uttrykk som sunne reaksjoner på ulike situasjoner og hendelser de møter.

Vi voksne derimot er langt fra like kompetente i vår evne til å respondere sunt og hensiktsmessig på det vi opplever. Vi har lært å legge bånd på oss og skjule hva som foregår inne i oss. Mange ganger så godt, at vi ikke en gang selv vet hvordan vi egentlig har det. Vi klistrer på oss et smil og svarer «joda, bare bra» hvis noen spør oss om hvordan det går, uansett hvor elendig vi føler oss.
I dagens samfunn har det å fremstå som lykkelig og vellykket blitt ytterligere perfeksjonert gjennom sosiale medier som for eksempel Facebook og Instagram. For et par år siden lo vi oss skakke av Ninette Karlsen fra «Torsdag kveld….» og hennes «Det går vældi’ bra på Face»! En av grunnene til at vi synes det er så morsomt, er fordi vi kjenner oss så godt igjen – eller kanskje vi synes vi kjenner igjen alle andre.

Hvordan kan vi støtte barna våre i å opprettholde tilgangen til følelsene sine – og ikke stenge dem av slik som mange av oss foreldre har gjort?

Det handler om å møte barna akkurat der de er. Hvis barnet har slått seg litt, eller kanskje ikke får det som det vil, så er det lett å avfeie sterke reaksjoner. «Det er da bare et lite skrubbsår», eller «det der var da ingenting å gråte sånn for». Underforstått: «det at du føler så sterkt er feil, du burde noe føle noe annet, eller du burde ikke føle noe i det hele tatt». Dette kan være godt ment fra oss voksnes side – vi vil jo bare at barnet skal bli glad igjen – så hvis det forstår at dette ikke var noe å være lei seg for så ordner det seg sikkert. Nei, hvis barnet er lei seg, eller opprørt, føler det seg ikke bedre av at vi «underkjenner» følelsene – det lærer bare å legge bånd på dem. Og hvis det skjer mange nok ganger så slutter barna å fortelle oss hvordan de har det, eller de føler at de må utrykke seg ekstremt kraftig for å bli hørt. Enda sterkere blir disse mekanismene hvis vi bruker makt, kjefter, truer, skremmer eller i verste fall bruker vold. Vi kan disiplinere barna til å ikke reagere ut følelsene sine, men vi lærer dem ikke å håndtere dem på en sunn måte.

Så hva kan VI lære av barna våre?

Ved å være undrende, spørre, undersøke kan vi bli mer kjent med både barna og oss selv. I stedet for å avvise en følelse – «i alle dager, det der er da ingenting å ta sånn på vei for», kan vi spørre: «Ble du SÅ lei deg for det som skjedde nå nettopp? Hva handlet det om – hva var det som gjorde at du reagerte så sterkt?» Da må vi være forberedt på å lytte – ikke fikse. Vi må også være forberedt på at det er vanskelig. Det er vanskelig å romme smerten til barna våre. Vi ønsker jo bare at de skal ha det bra, og blir så lett opptatt av å skulle beskytte dem fra alt som er vondt. Vel – det kan være et edelt motiv, men livet består både av gode og vonde situasjoner. Det beste vi kan gjøre for ungene våre er å hjelpe dem til å kunne håndtere også de vonde. Det å føle at det er greit å ha det dårlig, at det er trygt å fortelle det til andre og at det er helt i orden å be om hjelp, er en av de største gavene vi kan gi til barna våre. Det er helt avgjørende for et sunt og godt liv, hvor det føles greit å være seg selv.

For å greie dette må vi parallelt arbeide med å romme våre egne følelser. Dersom vi reagerer kraftig på barnas følelsesutbrudd er det en invitasjon til å se nærmere på hva dette handler om. (Det er et eget og stort tema som kalles skyggearbeid, og som jeg helt sikkert skal komme tilbake til senere).

Hvis vi kan være foreldre på denne måten, hvor vi tar barnas følelser på alvor og rommer dem i stedet for å fikse dem, vil kanskje Facebook endre seg fra å være et utstillingsvindu for mennesker som er lykkelige på utsiden og som sliter inni seg, til et sted der vi kan dele hvordan vi har det, og hjelpe hverandre når det trengs.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *